Skip to main content

Når aktiviteter blir stress

  • Tine Monsen

"Hvilke aktiviteter går han på?" Med en fireåring, snart femåring i hus, har vi de siste årene kjent og følt litt på dette med fritidsaktiviteter.

Du har kanskje lest avisartikkelen "Når fritiden bare blir stress"?

Det er ikke så ofte jeg deler hvordan vi løser foreldrerollen, men dette med aktiviteter er noe jeg har lyst å dele litt om. Jeg satt meg tidlig på bakbena da påmeldinger til aktiviteter begynte å poppe opp rundt oss. Jeg syns hverdagen var full nok. Tro meg, det er ikke farlig å kjede seg, jeg har vokst opp på en øy!

Mange barn har i dag en lenger barnehagedag enn vi voksne er på jobb. Tid har faktisk blitt den største luksusen vi kan gi dem. Tid til å gjøre ingenting. Tid til å komme på ting å gjøre selv. Tid til å gjøre ting sammen med familien.

Så er det også klart at man kjenner på om man ikke burde begynne likevel, man går jo glipp av den sosiale delen ved disse tilbudene. Man blir fort de litt kjipe foreldrene om alle de andre på samme alder har fire spennende aktiviteter i uken. Av og til kan det være vanskelig å stå i mot presset fra andre foreldre også, "Skal ikke han gå på noe?". Likevel har jeg slått det fra meg hvert år. Vi drøyer et år tenker jeg alltid.

Bare sånn at det er klart, vi har ingen planer om at vi skal være kompisene til sønnen vår. Vi er noe helt annet enn det, vi er foreldre. Vi kan være så kjipe vi bare vil, det ligger så mye omtanke og kjærlighet bak valgene vi tar.

I stedet for å gå på faste aktiviteter har vi har gjort ting sammen i stedet. Hatt god tid til middag, noe som i seg selv er luksus, om man ikke i tillegg skal stresse med å rekke turn, fotball, tennis, basis, musikk eller noe annet. Løpt rundt ute, og slappet av inne. Tiden hvor man skal rekke alt mulig kommer fort nok tenker jeg. Til den tiden kommer kan vi skynde oss sakte med å fylle på timeplanen. Eller ikke skyndte oss i det hele tatt. Kanskje begynner vi med en aktivitet neste år, kanskje ikke. Det er uansett ikke noe å stresse med, og det er så godt.


Tine Monsen har en egen blogg som du finner her