Livet som stepappa

Livet som stepappa er så deilig og morsomt, det handler kun om å være så kul som mulig slik at barna digger deg. Det handler ikke om noe ansvar i det hele tatt, det er jo tross alt ikke mine unger og derfor ikke min jobb å oppdra dem. Jeg skal kun være en slags lekekamerat som de ikke trenger å respektere i det hele tatt, jeg er kun et klatrestativ som skal bestiges og en kompis som skal lekes med. Men for å være helt ærlig er det ikke slik det fungerer.

Når jeg inntok rollen som stepappa for disse flotte barna tidligere i år var det ordentlig gjennomtenkt, for man kan ikke gå inn i rollen som stepappa for barn uten å virkelig ønske det og gå inn for det. For det første skal du være sikker på at man ønsker å være sammen med moren og for det andre skal man være helt sikker på hva man går inn i. Man kan ikke påta seg rollen som stepappa kun halvveis, dette er noe man må være helt sikker på å ikke minst klar for.

For selv om stepappa høres litt flåsete ut og du innerst inne vet at det ikke er dine barn, så må man uansett gå inn i dette som om det var dine egne barn. Man må gi dem like mye trygghet, kjærlighet og omsorg som om det var ditt eget barn, for der mine kompiser tenker at det å være stepappa er litt kult og bare lek og moro, ser barna på meg som en de er glad i og til syvende og sist også blir litt avhengig av. For som stepappa skal man ikke ta over en rolle for pappa, pappaen til disse barna er verdens beste pappa for barna og det kan ingen ta fra han, min rolle er å være en ekstra trygghet for disse barna.

Slik verden er blitt i dag er det dessverre mer og mer normalt med foreldre som ikke holder sammen livet ut, så på den måten vil man rundt omkring i hele landet høre om barn som får seg en stepappa eller stemamma. Jeg har selv hatt en stemor gjennom hele min oppvekst og jeg har hørt fra kompiser som også har hatt det, og det er forferdelig mange forskjellige sjebner når det kommer til dette med steforeldre, det gjør meg trist men også enda mer bevist på hvordan jeg ønsker å opptre som en stepappa.

For historier om steforeldre som enten ikke er noe snille eller som setter egne barn foran sine egne er det verste jeg hører. For selv om jeg ikke har egne barn selv ennå er jeg klokkeklar på hva som skjer den dagen jeg får det, jeg vil aldri gjøre forskjell og de skal alle føle at de kan komme til meg om det er noe. Det ser jeg på som min plikt og ikke minst ser jeg på det som helt riktig for alle barn er like mye verdt og de skal hele veien føle seg like elsket uansett om man er pappa eller stepappa.

Min tid som stepappa har så langt vært et eventyr, det har vært oppturer og nedturer om hverandre, for barna reagerer også forskjellig på å få en steforelder inn i livet sitt. De kan kanskje tenke litt sånn at du er ikke pappaen min, så du bestemmer ikke over meg, de kan også teste deg litt ut fordi de er nysgjerrig på hvor grensene dine går. Det kan være litt tøft mens det står på, men igjen handler det om å forstå deres side av saken også å ikke sette sine egne følelser og behov foran det å være et barn.

For hvis jeg tenker tilbake i tid da jeg selv vokste opp med en stemor husker jeg at jeg også testet henne til det ytterste, det handlet ikke om at jeg ikke likte henne eller var glad i henne, det handlet rett og slett om å finne ut hvor jeg hadde henne. Hun skulle absolutt ikke ta over som en mamma for meg, men allikevel visste jeg at om det var noe så kunne jeg gå til henne med det og hun ville vise meg all kjærlighet verden hadde å by på.

Jeg er blitt utrolig glad i mine stebarn og jeg vil alltid sørge for at dere har det bra, det er selvfølgelig mye lek og moro å være steforelder, men ikke glem det viktigste, nemlig det å vise dem trygghet og kjærlighet.

https://stepappahjerte.blog/