Som skrevet tidligere skulle jeg komme tilbake til en episode jeg hadde som barn. En venninne av meg bodde i en 2mannsbolig. Utenfor huset pleide det å være en fastbundet hund, som bjeffet på alle og enhver. Den var ganske stor og alle var redd den (det var naboen til venninnen min sin hund) Jeg drev med ridning/hester og passet hunder og var og er veldig glad i dyr. Jeg syntes så synd på hunden og tenkte at med kjærlighet og omsorg ville den nok bli en glad hund etterhvert. (gikk nok i 4 el 5 kl)
Så det jeg gjorde var at hver gang jeg besøkte venninnen min så snakket jeg med hunden, med rolig stemme og nærmet meg den nærmere og nærmere for hver gang Til en dag jeg følte at vi hadde en god forbindelse og jeg var helt inntil den. Det som da skjer er at den hopper opp, prøver å bite meg i strupen, jeg vrikker unna, den får tak i skrittet og armen, jeg må på sykehus, .......
JEg ble ikke redd hunder etter dette og følte heller ikke hat til denne hund. Jeg skjønte at den ikke hadde opplevd nok kjærlighet og omsorg, kun det motsatte og hadde dermed ingen forutsetninger for å kunne møte meg, selv om jeg bare var snill.
Hunden ble avlivet rett etterpå , trist, men det var endel den hadde bitt, jeg ble den siste. :04: Men jeg ville liksom gi den en sjans til å føle kjærlighet men det gikk ikke som jeg hadde trodd.




Svar med sitat
Veronika 10 år :smilie_girl_275:
og 

og Kjetil 12 år

Bokmerker (linker)