Forskjeller og likeheter med mamma

[Klara]

Da jeg vokste opp husker jeg at det var utrolig mange ganger jeg tenkte: "Aldri i verden om jeg skal gjøre dette mot mine barn!"
"Aldri i verden om jeg skal være sånn som mamma"!
"Never in a lifte time kommer jeg til å bli slik og si slikt"

Høres det kjent ut?

Men, hvordan ble det? Hvordan er du som mamma i forhold til hvordan din egen mamma var mot deg?

Hva er de største forskjellene og de største likhetene mellom dere?

[Lise]

Trur jeg å min mor er så forskjellig som to som er i slekt kan være - å da mener jeg på alt!

[aalisa]

Både og.
Overnervøsheta har jeg IKKE!!
Men er like kritisk..:08: desverre.
Men nei, vi er nok ganske forkjellig vi.

[Tornerose]

Jeg og mamma er iallefall lik på den måten at vi alltid skal advare ungene på hva som kan være farlig. Selv om jeg tenkte at jeg aldri skulle bli som henne, så er jeg nok dessverre blitt som henne på det punktet, kanskje værre enn hun var da hun var småbarnsmor. Idag er hun jo hysterisk redd for alt når det gjelder barnebarna... Jeg er livredd for ungene mine. Prøver å ta meg sammen, men dessverre klarer jeg ikke det..
Vi er HELT ulik på det å ha fysisk nærhet til ungene og fortelle ofte at jeg elsker dem. Jeg kan aldri huske jeg ble tatt på fanget av mamma, fikk stryk på kinnet og der hun sa hun var glad i oss. Eller at hun tok seg tid til å delta i vår lek, være tilstede under lekene på 17 mai, klippe og lime og tegne, lese for oss, synge for oss, prate med oss etter skoledagens slutt for å høre hvordan vi hadde hatt det. Jeg savnet veldig at mamma skulle SE meg. Jeg fikk liksom bare skryt hvis jeg hadde vært ekstra flink, hadde fått skryt av læreren på en foreldresamtale osv. Jeg

[Lise]

Enn du da Kari?

[dragonfly]

Har nok sikkert noen ting etter min mor... men jobber daglig for å ikke bli som ho.. jeg vil gjøre ting minst 100 ganger bedre.. eller i allefall så godt jeg kan ...

[Klara]

Jeg og mamma er nok både like og ulike på mange forskjellige områder. Men, den aller aller største forskjellen er ordet Unnskyld. Jeg synes det er utrolig viktig å be poden om unnskyldning når jeg har vært urettferdig eller at jeg har mistet besinnelsen (med eller uten gyldig "grunn") Selv om han har vært ufyselig og fortjent å bli irettesatt, så har jeg alltid bedt om unnskyldning hvis jeg har mistet besinneslen og f.eks ropt til han. Jeg kan be om unnskyldning for det - uten å anse det som at jeg trekker tilbake irettesettelsen.

På andre områder merker jeg at jeg en del av mamma kommer snikende - altså på områder som jeg helst ikke vil at det skal skje. Jeg har tatt meg selv i å bruke "hersketeknikker" som f.eks skyldfølelse og anklagelse og jeg kjenner selv at jeg blir kvalm når jeg oppdager det.

[Tornerose]

Jeg og mamma er nok både like og ulike på mange forskjellige områder. Men, den aller aller største forskjellen er ordet Unnskyld. Jeg synes det er utrolig viktig å be poden om unnskyldning når jeg har vært urettferdig eller at jeg har mistet besinnelsen (med eller uten gyldig "grunn") Selv om han har vært ufyselig og fortjent å bli irettesatt, så har jeg alltid bedt om unnskyldning hvis jeg har mistet besinneslen og f.eks ropt til han. Jeg kan be om unnskyldning for det - uten å anse det som at jeg trekker tilbake irettesettelsen.

På andre områder merker jeg at jeg en del av mamma kommer snikende - altså på områder som jeg helst ikke vil at det skal skje. Jeg har tatt meg selv i å bruke "hersketeknikker" som f.eks skyldfølelse og anklagelse og jeg kjenner selv at jeg blir kvalm når jeg oppdager det.

Ja, her kjenner jeg meg veldig godt igjen. Mamma har aldri bedt om unnskyldning for noenting, bare hersker og tramper på andres følelser. Men tåler ikke å få det tilbake.

[Lillian]

Jeg og mamma er helt ulike. Og det er veldig bevisst fra min side. HUn haddde mange sider som jeg bevisst ikke ville føre med meg videre

[dragonfly]

Unnskyld var nok et fremmedord i mammas vokabular ja.... det er jeg flink til men kunne sikkert vært enda flinkere :)