Ønske om barn

[Birgit]

Jeg har, omtrent helt siden jentungen ble født, hatt lyst på flere barn. Problemet er at mannen ikke ønsker flere. Han mener han ikke har lyst til å ha barn boende hjemme til pensjonsalder og ønsker et liv etter at barna har forlatt redet også. Også tror jeg han ble skremt av fødselen til jentungen, der jeg mistet veene og måtte presse ut på viljen mot slutten. Hun var da slapp da hun ble født og jordmor tok henne i all hast ut av rommet mens hun masserte "liv" i henne. De kom tilbake med en gang med henne og siden har hun vært en engel.
Hva kan jeg gjøre for å få mannen med på å få fler, eller er ønsket bare noe jeg må leve med?

[cammie]

Åh, det der er fryktelig vanskelig... Det er jo liksom sånn at du vil savne et nytt barn, mens han antakelig ikke ville hatt noe "problemer" med et barn til om det plutselig var der. Jeg mener ikke at det skal noe lureri eller noe sånt til altså, bare at det er en litt "urettferdig" situasjon du er i. Og om dere går for en til nå, så er det ikke så mange årene til eller fra siden dere allerede har Silje - hun blir jo ikke mer enn to nå i år. Og en fordel er jo at de kan bli to ikke så langt unna hverandre i alder, sånn at de kan krangle med hverandre i steden for Birgitmannen når han er pensjonist Og han er da ikke så gammel at det teller som et skikkelig argument altså

Om det er fødselen som skremmer han litt så hva med å få en samtale med en jordmor eller noe som kan gå igjennom den med dere/han og si at det ikke er noen grunn til at det skal skje igjen (for det regner jeg ikke med at det er).

Jeg har desverre ikke så mange gode argumenter, men en oppriktig formening om at det er mer rettferdig at du får viljen din en han, fordi du blir sittende med et slags savn og det gjør ikke han...

[Hanne28]

Jeg har det på nesten samme måten, fikk selv en sønn for to år siden og ønsker meg selvfølgelig flere, er stemor til to slik som du. Jeg har ikke "mast" så mye om det enda venter liksom litt på den rette anledningen, siden han fra dag 1 har sagt at dette er siste ungen. Men så tenkte jeg det at han har jo fått opplevd dette 3 ganger, jeg bare 1, unner han meg ikke den opplevelsen? Tar meg jo tross alt av hans barn i tillegg. Tror nok mye spiller inn hvordan du legger det fram, ta en prat med fødestuen og få en forklaring på hvorfor de gjorde som de gjorde, det letter nok mye for han. (selv om mannfolk som oftes aldri innrømmer at en fødsel er for tøff).
To tre år fra eller til spiller ingen rolle for hans pensjonsalder, men at dette er noe som betyr mye for deg og som du kommer til å ha et veldig savn etter. Prøv å spill litt på følelsene og det at du "bare" har et barn, mens han har 3. Det er i hvertfall noe i den duren jeg har tenkt.
Lykke til:)

[Lise]

Er enig med begge her, om Silje var 10 år så hadde jeg skjønt argumentasjon hans, men hun er så liten at han blir da ikke eldgammel før sistemann er voksen =)

[Birgit]

Mannen min er uføretrygdet og har derfor blitt gående hjemme med Silje. Siden han allikevel var hjemme så har vi ikke sett behovet for barnehage og derfor spart de pengene. Men det er jo en grunn til at han er hjemmeværende og jobben som heltidspappa for en liten en har jo også tært på kreftene. Så jeg skjønner at han syns det er nok men tanke på at han går lei av å gå hjemme hele tiden med henne. Det er jo ikke SÅ mye å finne på med alle barna i nærområdet i barnehage...
Vi har nå endelig søkt barnehageplass til henne fra høsten av.
Selv jobber jeg et stykke hjemmefra og er derfor ikke hjemme før kl. 18:00 på hverdagen. Ser selv at jeg dermed får veldig liten tid sammen med Silje og kunne vel tenke meg en jobb nærmere hjemmet. Men den jobben jeg har gjør også at matbudsjettet vårt er ganske lavt og jeg trives godt i jobben. Men jeg er sikker på at en unge til ville resultert i at jeg ville byttet jobb til noe som gjør at jeg er hjemme til "barnehageslutt-tid".
Men jeg ser jo ikke noe poeng i å bytte jobb nå hvis jeg hadde klart å overtale til å prøve igjen. Da er det bedre med ny jobb ved permisjonsslutt.

[Birgit]

Jeg har det på nesten samme måten, fikk selv en sønn for to år siden og ønsker meg selvfølgelig flere, er stemor til to slik som du. Jeg har ikke "mast" så mye om det enda venter liksom litt på den rette anledningen, siden han fra dag 1 har sagt at dette er siste ungen. Men så tenkte jeg det at han har jo fått opplevd dette 3 ganger, jeg bare 1, unner han meg ikke den opplevelsen? Tar meg jo tross alt av hans barn i tillegg. Tror nok mye spiller inn hvordan du legger det fram, ta en prat med fødestuen og få en forklaring på hvorfor de gjorde som de gjorde, det letter nok mye for han. (selv om mannfolk som oftes aldri innrømmer at en fødsel er for tøff).
To tre år fra eller til spiller ingen rolle for hans pensjonsalder, men at dette er noe som betyr mye for deg og som du kommer til å ha et veldig savn etter. Prøv å spill litt på følelsene og det at du "bare" har et barn, mens han har 3. Det er i hvertfall noe i den duren jeg har tenkt.
Lykke til:)

Jeg vil si at god kommunikasjon er alt og ett her. Ønsker deg lykke til med dine overtalelsesevner.

[Lise]

Vel jeg er hjemme med Stian og har en mann som er borte rimelig ofte, skjønte ikke helt innlegget ditt - mener mannen din at det er slitsomt å gå hjemme med barn eller? For akkurat den problematikken kan jeg ikke helt skjønne =)

[Birgit]

Vel jeg er hjemme med Stian og har en mann som er borte rimelig ofte, skjønte ikke helt innlegget ditt - mener mannen din at det er slitsomt å gå hjemme med barn eller? For akkurat den problematikken kan jeg ikke helt skjønne =)

Ja han blir sliten og lei. Han har helseproblemer som noen dager kan være værre enn andre, mens Silje ikke er mindre krevende selv om han plages.

[mara]

jeg skjønner at mannen din synes det er tungt å gå hjemme når han faktisk ikke kan gå på jobb (og det å være hjemme ER jobb).

jeg lurer på noen ting:

FØDSEL:
-var det det å være med som var vanskelig for han?
*for han trenger ikke være med inn, mange menn føler det som et press (iflg jordmor) og de får veldige problemer med å ikke kunne hjelpe kvinnen de elsker når hun virkelig lider.


-har du vurdert KS? jeg vet ikke hvorfor fødselen din ble så tøff, men om det er risiko for at det samme skjer igjen så kanskje KS er løsningen...

-jeg vet ikke hvor lenge det er til han blir pansjonist men slik jeg forstår er du noe yngre?

-da vil jo du uansett ikke være der når han blir det, du vil være aktiv i jobb så han må uansett vente på deg om han tenker på jordomseiling el. når pansjonisttiden åpenbarer seg.

-og det er perfekt for meg med kort alderavstand på guttene, de er virkelig gode venner og siden jeg har de hjemme merker jeg det godt for det er nesten ingen andre som har så store barn hjemme -alle i gata vår går i bhg.

ellers vil jeg signere cammies innlegg og si at ditt savn er helt reelt og jeg tror at om dere lager en liste av for og imot (enten inni dere eller på papir) og praktiske løsninger (som ny jobb for deg -bør du søke nå og komme hjem tidligere slik at han ser at ting letter om du er hjemme 1500/1600 istedefor 1800 -snakke økonomi, ny jobb gir kanskje bedre lønn og mer utbetalt i permisjonstiden?

jeg håper dere får snakket ut

[Tornerose]

Jeg skjønner godt ditt savn. Og jeg syns han er urettferdig. Men skal jeg se saken fra hans side, så har han 3 barn, er uføretrygdet og er sliten av å gå hjemme med lillejenta (selv om hun er rolig). Da er det ikke rart han ser mørkt på det å få flere. Da er det du som er urettferdig som ønsker flere. Så denne saken kan jeg se fra begges side.

Jeg hadde også lyst på flere her en stund. Men vi har nå tross alt to. Og sambisen ville ikke ha flere. Jeg syntes han var blodig urettferdig, og jeg slet veldig med det. Men nå som ungene er blitt store og ganske så sjølhjulpen, så ser jeg at det er godt å bare ha dem. Det kreves så mye i forhold til oppfølging på skole og aktiviteter på fritiden. (Men så er jeg et bedagelig menneske som ikke liker stress etter arbeidstid) Nå kan jeg i mitt stille sinn på et vis være takknemlig for at jeg ikke fikk flere den gangen. Men at vi fikk de to vi har tett ( 1å rog 8 mnd), har vært en guds lykke. De er verdens beste venner og har så stor glede av hverandre.
Men jeg kan allikavel ikke fri meg for tanken: Hva om jeg mister den ene? Da hadde jeg aldri klart å tilgi ham. Idiotisk tanke, I know.
Håper du klarer overtale ham for din del, men skal du klare å få flere, så MÅ du finne deg en annen jobb. Skjønner godt han syns det er slitsomt når du kommer så seint hjem.

[Birgit]

Noe svar i rødt nedenfor..

jeg skjønner at mannen din synes det er tungt å gå hjemme når han faktisk ikke kan gå på jobb (og det å være hjemme ER jobb).

jeg lurer på noen ting:

FØDSEL:
-var det det å være med som var vanskelig for han?
*for han trenger ikke være med inn, mange menn føler det som et press (iflg jordmor) og de får veldige problemer med å ikke kunne hjelpe kvinnen de elsker når hun virkelig lider.

Det var ikke det å være med som var vanskelig, og han følte vel ikke noe press ved det. Det var den spenningen ved å tro at han kom til å miste ungen (dø) og han så den tause kommunikasjonen jordmødrene imellom. Det at siste del av fødsel gikk tregt førte til at Silje muligens omtrent var livløs da hun kom ut. Nettopp det var en stor påkjenning for han.


-har du vurdert KS? jeg vet ikke hvorfor fødselen din ble så tøff, men om det er risiko for at det samme skjer igjen så kanskje KS er løsningen...

Vet ikke helt hva KS er

-jeg vet ikke hvor lenge det er til han blir pansjonist men slik jeg forstår er du noe yngre?

Jeg er 6 år yngre

-da vil jo du uansett ikke være der når han blir det, du vil være aktiv i jobb så han må uansett vente på deg om han tenker på jordomseiling el. når pansjonisttiden åpenbarer seg.

-og det er perfekt for meg med kort alderavstand på guttene, de er virkelig gode venner og siden jeg har de hjemme merker jeg det godt for det er nesten ingen andre som har så store barn hjemme -alle i gata vår går i bhg.

ellers vil jeg signere cammies innlegg og si at ditt savn er helt reelt og jeg tror at om dere lager en liste av for og imot (enten inni dere eller på papir) og praktiske løsninger (som ny jobb for deg -bør du søke nå og komme hjem tidligere slik at han ser at ting letter om du er hjemme 1500/1600 istedefor 1800 -snakke økonomi, ny jobb gir kanskje bedre lønn og mer utbetalt i permisjonstiden?

jeg håper dere får snakket ut

[Tornerose]

KS er Keisersnitt.

[Lise]

Ja han blir sliten og lei. Han har helseproblemer som noen dager kan være værre enn andre, mens Silje ikke er mindre krevende selv om han plages.

Tenkte ikke på helsen her, beklager - så bare på det faktum at han var hjemme.

Og ja jeg vet det er jobb å gå hjemme med unger mara, sover ikke hele dagen jeg =)

[mara]

Ja, jeg skulle skrevet KeiserSnitt, var bare litt i farta..

Tenkte ikke på helsen her, beklager - så bare på det faktum at han var hjemme.

Og ja jeg vet det er jobb å gå hjemme med unger mara, sover ikke hele dagen jeg =)

hehe Lise jeg trodde du sov jeg -alltid når du ikke er her -NOT

håper dere finner ut av det

[Lise]

Ok nesten alltid