Fødselsrapport og litt om barseltida så langt.
Jeg var til kontroll på sykehuset tirsdag 05.10. og legen konstaterte at det var lite fostervann i magen og at det var på tide å få lillebror ut. Så jeg skulle komme tilbake onsdag morgen for igangsetting. Jeg fikk klar beskjed om å ta med meg alt jeg trang til fødselen og oppholdet på barsel, for jeg skulle ikke hjem før han var ute.
Onsdag morgen klokka halv ni troppet vi opp som avtalt. Jeg ble lagt på registrering og CTG'en viste at alt var i orden. Blodtrykket var litt høyt, 165/95. Jeg ble flyttet over i ei fødestue for å kjøre en stresstest for å se hvordan babyen taklet rier. Det vil altså si at jeg fikk drypp for å lage rier og så lå jeg koplet til CTG-maskinen hele tiden for å se hvordan han reagerte på riene. Alt var vel, så igangsetting ble besluttet. Hadde han ikke tålt dem ville jeg ha fått planlagt keisersnitt.
Ca. klokka ett ble jeg undersøkt av legen igjen. Jeg var noe mer moden enn dagen før, men ikke mye og hun satte inn modningsgele. Så ble jeg flyttet over på et observasjonsrom der jeg måtte ligge stille i en time slik at geléen skulle få virke og deretter kunne jeg bevege meg fritt. Jeg spiste middag på barselavdelingen da timen var over og ca. klokka halv tre begynte jeg å få rier.
Riene var som oppstartsriene ved forrige fødsel i styrke og smertene var absolutt utholdelige. De kom med fire minutters mellomrom og varte i et halvt minutt, så ble de lenger og lenger, ca. ett minutt lange og de kom tettere og tettere. Jeg var helt sikker på at noe var på gang, men etter ca. tre timer dabbet de av igjen og utover kvelden kom det bare noen spredte rier.
Jeg fikk sovemidler ut på kvelden og mannen min måtte legge seg på en sofa på et oppholdsrom. Han fikk et teppe over seg og brukte jakka si til pute stakkar, men han hadde da fått sovet.
På morgenen torsdag ventet jeg spent på legevisitten som kom litt over ni. Legen undersøkte meg og fant at jeg hadde blitt mer moden, livmorhalsen var kortere og åpningen ca. to cm. Hun mente at måten å gå videre på var å ta vannet og sette drypp. Jeg hadde håpet at jeg skulle fått modningsgelé igjen for jeg trodde vel i grunnen at det var mindre inngripen på en måte, men sånn ble det altså ikke. Jeg ble flyttet over på ei fødestue igjen og vannet ble tatt ca. klokka ti. Ingen reaksjon. Jeg sa fra at dersom det var noen studenter som gjerne ville være med så var det i orden for meg. Så både før og etter vaktskiftet var det student til stede.
Klokka halv tolv var de ferdige med å rigge opp dryppet og jeg ble satt i gang. Riene kom ganske fort og de var mye kraftigere enn etter modningsgeléen. Jeg gikk rundt og prøvde å lese litt i avisa mellom riene, snakket litt med både mannen min og jordmora, men riene ble vondere og vondere og både klokka tolv og halv ett ble dryppet skrudd opp. Fra halv ett og utover hadde jeg sånne rier som jeg egentlig forbinder med overgangsfasen, altså slutten av åpningstida. Vannvittig vonde, tette og rett og slett ikke til å holde ut. Jeg håpet og trodde at dette betød rask fremgang, men da jeg ble undersøkt klokka halv to var åpningen bare blitt fire cm. Da ba jeg om epidural! Men den fikk jeg aldri. Jordmor ville vente bare litt til og litt til. Hun var så sikker på at dette skulle gå fort.
Jeg prøvde å insistere, men jeg greide nesten ikke snakke fordi riene kom så tett og hardt. Stort sett bare holdt jeg meg fast i madrassen og handa til mannen min og prøvde å finne en måte å puste på. Midt oppi alt insisterte jordmor på at jeg måtte prøve å få tisset hvis det skulle settes epidural, så da måtte jeg opp av senga. Jeg prøvde å stå oppe, men jeg skalv så fælt og svettet som jeg aldri hadde trodd det gikk an å svette. Det bare rant i strie strømmer over ansiktet og kroppen og jeg måtte bare legge meg ned.
Ca. halv tre mente jordmor at jeg hadde ca. åtte-ni cm åpning og jeg begynte å tro at jeg faktisk ville leve lenge nok til å få ut dette barnet. Ved vaktskiftet kom en annen jordmor og undersøkte meg og hun mente at åpningen bare var sju cm. Jeg husker jeg mumlet til den første jordmoren at hun hadde lurt meg, men jeg var så utslitt nå at jeg ikke orket å spørre etter epidural eller noe som helst lenger. Like etter ca. klokka tre fikk jeg plutselig trykketrang, så jordmor nr. en hadde nok ikke lurt meg allikevel da.
Lars sto ennå langt oppe i bekkenet så jeg preset og presset, men han ville ikke komme ned og ut. Jeg skjønte at de begynte å bekymre seg litt for lillebror, for da jeg ville sitte/ligge på ryggen så mente hun at hjertelyden ble dårligere, så jeg måtte ligge på siden. Det var tydeligvis ikke nok, så legen ble tilkalt for å ta en blodprøve av babyen, men hun tok et blikk på situasjonen og foreslo vakumhjelp. I løpet av et par-tre minutter var alt rigget opp og hun hadde fatt inn en kollega.
Det var vondt å kople til vakumet, men ikke i nærheten av å være så vondt som riene og på det tidspunktet var jeg helt utslitt, så det å få hjelp var utrolig kjærkomment. I løpet av et par minutter med intens trykking og draing var han plutselig ute og ingen skal fortelle meg at han hadde lidd noen nød før han kom ut, for han var elgsint og vrælte og fikk først ni og så ti på Apgar-scoren. 
Han var ute 15.36.
Morkaka kom etter bare et par minutter og var hel og fin. Jeg ble skikkelig bedøvd og så ble jeg sydd, ja brodert nærmest, særdeles pent og grundig. Åtte sting tror jeg.
Jeg skalv og ristet over hele kroppen og frøys og frøys, så jeg fikk ei dyne over meg og Lars på magen mens hun sydde. Etterpå sjekket hun vekt og lengde. Han var 3990 gram, 51 cm og 36 cm rundt hodet. Masse svart hår, mørke øyne og med den samme lille trutmunnen som søsknene hadde. Nydelig!
Jeg fikk dusjet litt og så fikk jeg noe reint og tørt på meg og det var deilig. Jeg fikk legge meg i ei vanlig seng og fikk Lars inntil meg, han tok puppen med én gang. Brødskivene smakte deilig og det gjorde den røde saften vi fikk servert i flotte glass. Brettet var pyntet med flagg! :)
Etter to timer ble jeg trillet inn på barsel der jeg fikk et tomannsrom aleine under hele oppholdet. Blodtrykket raste i været etterpå og var 200/105 ut på kvelden, så jeg måtte ta en masse prøver og ble etter hvert satt på blodtrykksmedisin som jeg fortsatt tar. Amminga kom ikke skikkelig igang, for Lars ville ikke ta puppen skikkelig, så på lørdag måtte jeg begynne å pumpe og han fikk melk av kopp og etter hvert også av flaske. Søndag morgen ble tungebåndet hans klippet for å se om det kunne hjelpe på ammeproblemene. Jeg fikk masse hjelp i løpet av lørdag og søndag av barnepleierne, det var spesielt ei som var helt fantastisk, men Lars er skikkelig sta og han tøyset fælt.
På mandag snakket jeg lenge med både barnepleier og jordmor og vi ble enige om at jeg skulle dra hjem og fortsette med pumping, prøve med ammeskjold for å se om det kunne være en hjelp i en overgangsperiode og prøve videre hjemme. Barseltårene satte inn for fullt den dagen og jeg bare gråt, men vel hjemme fikk jeg ham faktisk til å drikke av skjoldet, noe som gjør hverdagen litt lettere.
Jeg tok ham med på helsestasjonen i dag for å sjekke vekta, for han har sovet veldig mye og vært vanskelig å vekke. Som jeg fryktet hadde han ikke lagt på seg, så nå har jeg både ammet, pumpet og gitt på flaske. Jeg må nok drive litt "kombibruk" en stund for å sikre at han får nok mat, men jeg gir meg ikke på at det skal være mulig å få ham til å drikke av puppen uten noe mellomledd. Han greide det én gang i dag faktisk, men sovnet med puppen i munnen. Jeg har masse melk, så det er bare om å gjøre å få den i ham.
Barseltårene er ikke like påtrengende lenger, men jeg kjenner at slutten av svangerskapet med alle familieproblemene, den tøffe fødselen og ammeproblemene nå har tatt litt pipen fra meg. Overskuddet jeg hadde etter å ha fått Eirik er jeg ikke i nærheten av, men takket være prydsømmen til jordmor føler jeg ingen ømhet eller sårhet nedentil i det hele tatt, jeg var i grunnen i fin form sånn sett allerede i løpet av helga og det er jo fantastisk!
Alt i alt har vi det bra, men fødselen var en påkjenning og jeg kjenner at jeg er utrolig skeptisk til å gå igjennom en fødsel til, faktisk ganske redd, selv om vi vel egentlig har ønsket oss fire barn. På den annen side, så hadde det jo vært fantastisk å hatt en drømmefødsel til slutt da...
Nennemor, Storesøster f. juli -99, Storebror f. mars -02 og Lillebror f. oktober -04
Er man litt munter av sans og sinn, går gjennom livet med søkende trinn,
gleder seg litt over andres hell- da kommer lykken helt av seg selv
Svar med sitat
8 og 6 år
og Sara 12 
Hilsen Alfa 
- Gutt (94) :a4:
Bokmerker (linker)