Skriver om mørke temaer

Myriam er født i Tromsø, men har flyttet mye rundt. Nå bor hun i Larvik, sammen med mann og to katter.

Det var ikke opplagt at det skulle gå så bra for barnet Myriam. Hun forteller om en spartansk barndom på 60-tallet, og sier hun var en såkalt «lausunge». Sammen med moren bodde hun flere år i en liten leilighet ved Sandvika, utenfor Oslo. Der sov hun på kjøkkenet, mens moren sov i stua. Rommene var kun delt med en gardin.

Etter hvert ble moren samboer, og de flyttet til en blokk i det «rike» Asker. Det ble ikke så mye bedre for den unge jenta.

Myriam flyttet tidlig hjemmefra, og måtte ta de jobbene som var tilgjengelig. Allerede som trettenåring jobbet hun med å levere aviser grytidlig om morgenen, og da hun var seksten jobbet hun heltid som oppvaskhjelp. Hun har også jobbet som dagmamma, hjemmehjelp, vaskehjelp, støvsugerselger, brødpakker, brødsjåfør, frilansfotograf, journalist, messeselger og hatt et eget safefirma. Nå har hun funnet drømmejobben, nemlig kombinasjonen av å drive eget forlag og å være forfatter.

En stor lesehest

Myriam har alltid vært en boksluker. Allerede som femåring lærte hun å lese.

– Jeg leste Bobseybarna, Hjortefot, Hardyguttene, eller dersom alt annet var utlest – Menighetsbladet. Jeg leste alt jeg kom over. 

Trøbbelet oppsto når det var leggetid, og hun var midt i jakten på mannen som hadde stjålet sykkelen til frøken Detektiv. Og så skulle hun liksom sove?

– I mange netter leste jeg i lyset fra dørsprekken. Når jeg lå på gulvet med boken helt inntil sprekken var det akkurat lys nok. Det gikk bra helt inntil mor en natt brått åpnet døra og jeg endte opp med kul i hodet.

Hun forteller videre om andre steder hvor hun leste: når hun gikk til og fra skolen, når hun syklet, på toalettet og i det hele tatt, straks hun hadde muligheten. Akkurat det ble ikke alltid like vellykket. For det å lese under dyna, med stearinlys, kan være farlig. Det begynte å brenne. Det brant i dynetrekket, nattkjolen og håret.

– Jeg styrtet ut på badet og hoppet i dusjen med både meg, kjolen og dyna. Brannen sluknet, men det lange håret mitt ble en god del kortere. Boka gikk det heldigvis bra med.

En annen gang snublet hun over bryggekanten da hun gikk og leste. Hun ble reddet, men boka forsvant.

– Jeg lurer derfor fremdeles på om sykesøsteren fikk legen, eller om han virkelig endte opp med den nevrotiske, ondskapsfulle lærerinnen.

«Tina i teten»

På skolen elsket hun å skrive stil. Hennes første «bok» var faktisk en stiloppgave. Hun skrev ut hele kladdeboka, og måtte også bruke permen som hjelp. «Tina i teten» het historien, og krimfortellingen ble tatt inn som en føljetong i skoleavisa. Hun gikk da på Borgen skole i Oslo, og kladdeboka ble værende igjen på skolen da hun sluttet.

Da hun var førti, kom en spesiell pakke i postkassa. Det var hennes gamle kladdebok.

– Jeg hadde helt glemt den og vet ikke hvem som sendte meg den så mange år senere, men det var veldig gøy å få den tilbake.

Henter inspirasjon til bøkene fra eget liv

Myriam slipper i disse dager sin syvende krimbok, «Samiras død», og i alle krimbøkene hennes er det mørke temaer som vold, overgrep og pedofili.

– Jeg lar meg opprøre over fattigdomsproblematikk, matkøer, innvandringshat og rasisme, overgrep mot kvinner og barn, og forskjellsbehandling av de man ofte regner som «de svakeste» blant oss. Urettferdighet berører meg.

Den forrige boka «Elskede Emilie», forteller hun at var spesielt vanskelig å skrive. Den beveger seg innpå temaer der veldig mange fort kan få berøringsangst.

– Incest, overgrep og pedofili er temaer jeg vet at en del ikke synes har noe i krim å gjøre, men jeg er helt uenig. Jeg mener at krimlitteraturen er veldig godt egnet plass til å sette søkelys på alle samfunnsmessige problemer. Hvorfor skulle overgrep mot småjenter være noe unntak, spesielt når man vet at så mange blir rammet av det, spør Myriam.

Myriam forteller at hun er en ivrig nyhetsleser, og daglig anslår hun å skumlese fem-seks aviser. Det er ofte der hun får idéer til historiene, men hun henter også minner fra egen oppvekst.

– I min nye bok «Samiras død» er det selvfølgelig ikke min historie jeg forteller, men min oppvekst har nok en del krysningspunkter med Sigrid og David i historien. Mye av inspirasjonen til boka startet nok der.

Hun sier at hun forsøker å skrive med respekt og forståelse, uten å «grafse» og være spekulativ. Flere anerkjente bokbloggere har gitt full pott på terningen, og flere av dem har sågar kåret boken til å være en av de fem beste norske krimbøkene utgitt i 2023.

– Det føles som en aksept og en forståelse for prosjektet mitt, og det er jeg veldig, veldig rørt og takknemlig for, sier hun hjertelig.

Skriver fra lokalområdet

Bjerklis tre første bøker utspiller seg i de mørke skoger i den lille bygda Kodal utenfor Sandefjord i Vestfold. Senere har hun flyttet seg mer sentrumsnært, til Sandefjord, og det er også her vi befinner oss denne gangen, i tillegg til noen små avstikkere til bl.a. Oslo og Sverige.

Forfatteren har tidligere uttalt, med et glimt i øyet at hun ikke er så glad i politifolk, men i denne boka er det politimannen, Håkon Håkonsen som får stå i fokus. Håkon er en helt vanlig politimann som har vært med i alle bøkene. Han har en forholdsvis rolig rolle, og noen har ment at han er litt for tafatt. Han er ingen supermann, men en fyr som vil godt, er arbeidsom, har et hjerte for de svakeste og er i det hele tatt en veldig hyggelig fyr.

–Jeg trives stadig bedre sammen med ham, og derfor får han stadig større plass i bøkene mine. Men i «Samiras død» skulle han nok helst ønsket at han hadde sluppet, sier Myriam lurt …

Når vi nå møter Håkon har han fått seg kjæreste og et bonusbarn, men lykken varer ikke lenge. Plutselig forsvinner begge, og Håkon oppdager at han kanskje aldri har kjent kjæresten sin særlig godt.

Fikk kjeft av en leser

I fjor høst besøkte Myriam over 20 bokhandlere for å signere bøkene sine. Der fikk hun pratet med mange hyggelige personer. Selv om mange ikke har hørt om henne før, så dukket det opp gamle lesere i Vestfold, og da kan det bli noen artige historier.

Myriam forteller om en leser som hevdet hun var blitt veldig skremt etter å ha lest Kodaltrilogien. Hun hadde et fast sted hvor hun pleide å sanke sopp, og akkurat der skjer det noe i en av bøkene. Nå våget hun ikke lenger å være der da hun følte hun så maltrakterte lik overalt i terrenget, og en drapsmann som lurte bak hvert et tre …

– Jeg ba om unnskyldning, selvfølgelig, og hun kjøpte med resten av bokserien min, så vi skiltes som venner. Og til andre soppsankere i Kodal: Det står et ledig soppsted og venter på dere, sier Myriam og ler.

Dersom du møter Myriam på et arrangement, synes hun det er hyggelig når folk kommer og hilser på henne. Og hvis du har hilst på henne før og hun ikke kjenner deg igjen, så er det ikke divanykker – hun er nemlig ansiktsblind.

Avslutningsvis kan Myriam røpe at hun allerede er i gang med neste bok, hvor Håkon får helt nye utfordringer.