Mehlum bor selv i Tønsberg, og det er på kontoret hans der, som jeg møter han. Han er utdannet sosiolog, og har i mange år hatt yrkestittelen førsteamanuensis ved Bakkenteigen, Universitetet i Sørøst-Norge.
Fortell kort om temaene i bøkene dine.
– Bøkene i denne serien handler om mange av temaene som jeg har jobbet med som fagperson, f.eks. kvinner som blir forfulgt av besatte menn, justismord, barnevern og økonomisk kriminalitet.
Hva fikk deg til å begynne å skrive?
– Det var egentlig tilfeldigheter. Jeg skrev litt faglitteratur før, og derfor trodde jeg at jeg kunne skrive, men det var feil, sier han med et smil. Jeg måtte lære meg å skrive på en helt annen måte. Teknikken var annerledes, og jeg brukte lang tid på det. Jeg har fått mye hjelp av min redaktør i Gyldendal, som jeg har samarbeidet med i 25 år.
Føler du at suksessen har endret deg?
– Neida, det tror jeg ikke, sier han og ler. Jeg har jobbet med mange forskjellige ting. Jeg har jobbet for Norad i afrikanske land. Jeg har drevet kino, og jeg har jobbet som forsker, så jeg har gjort mye forskjellig.
Da du skrev din første bok, trodde du da at det ville bli minst 20?
– Nei, overhodet ikke! Jeg var fornøyd med å få utgitt en bok, som fikk ganske bra omtale. Den ble oversatt til tysk med en gang. Da tenkte jeg at jeg fikk prøve å skrive mer. Og så fikk jeg denne Rivertonprisen etter min andre bok, det hjalp meg å komme i gang med mer.
Det var i 1998 du fikk Rivertonprisen for boka «Kalde hender». Hva betydde det for deg?
– Det var tidlig, og det var flaks, sier han og ler.
Ikke bare flaks vel?
– Det var nok mye flaks. Neida, det var betryggende for meg at noen mente at bøkene var alrighte. Det ga motivasjon for å skrive videre. Salgsmessig betydde det ikke så mye, for det var veldig mye rot med boka den gangen. Den var ikke engang i bokhandelen når prisen kom.
Hvilke andre utmerkelser har du fått?
– Jeg har fått Vestfolds litteraturpris en gang, og noen andre småpriser, men ikke Nobelprisen. Det er hyggelig å få litt oppmerksomhet. Det er mye arbeid å skrive en bok, faktisk et helt årsverk.
For moro skyld prøvde jeg en gang å telle timer. Jeg fant ut at jeg bruker rundt et par tusen timer. Det er inkludert tankearbeidet, men det er jobb det også.
Hvordan vil du presentere Svend Foyn?
– For det første er han en slags advokat, så han er intelligent og flink, selvfølgelig. Han trives vel ikke helt sammen med andre advokater, sier Mehlum med et smil. Foyn har en betydelig porsjon av det man kaller sosial samvittighet, og er ofte i opposisjon til det etablerte samfunnet. Han ser ulikheter og urimeligheter, og ønsker å gjøre noe med det. Derfor kommer han opp i saker som f.eks. justismord. Han er en slags figur som står for rettferdighet i samfunnet. Slikt er det ofte mangel på, så jeg bruker Foyn for å illustrere det.
Hvor gammel er Svend Foyn?
– Han er ikke femti enda. Jeg har vært nøye med å ikke la han bli for gammel, sier Mehlum med en liten latter. Det tar tre år og bli et år eldre, så han blir litt eldre i hver bok. Han var 41 når jeg begynte å skrive, så nå er han 49.
Fortell om Hulda.
– Hulda er sentral i fortellingene. Denne svære sanktbernhardshunden, som Foyn ikke har helt styr på. Det er bikkja som bestemmer – og sånn er det jo for mange hundeeiere, sier han med et smil. Det samme med datteren, hun bestemmer også. Hulda er med for å illustrere at Foyn ikke er så selvsikker. Det er jo et vanlig fenomen, som gjør han litt alminnelig. Dessuten er halvparten av befolkningen glad i hunder, og leserne synes det er morsomt med bikkja. Og ikke minst har jeg glede av å skrive om den. Jeg er et hundemenneske, og har hatt flere hunder selv, men ikke den rasen. Nå har jeg ikke hund lenger.
Er noen i persongalleriet inspirert av folk du kjenner?
– Nei, egentlig ikke, men en sentral person som jeg har har brukt hele tiden, en gammel overrettssakfører, Salvesen. For han har jeg en virkelig person som modell. Det er en person som døde for nesten 25 år siden. De andre er figurer som jeg har funnet på.
«Ut av Tiden» er den nyeste boka di. Fortell kort om den.
– Planen var en historie om høyreekstremisme; terror. Jeg var i ferd med å skrive historien litt annerledes, hvor jeg skulle vært i Sverige og Tyskland. Der er det ganske sterke bevegelser, mer enn i Norge. Så kom pandemien, og det ble vanskelig å reise. Da flyttet jeg handlingen til Norge. Dette har jeg brukt til å ramme Salvesen. Han blir her en person med nytt innhold, som han for så vidt kanskje trengte, sier han lattermildt.
Du skrev om en hendelse i boka som faktisk skjedde i ettertid.
– Det er helt riktig. Jeg skrev det først, og så skjedde det etterpå. Det har skjedd flere ganger, kan jeg si, men det var veldig interessant. De som leser det, vil se at jeg beskrev nettopp den situasjonen som faktisk oppsto i Sandefjord. Jeg visste jo at sånt kunne skje, men at det skulle skje akkurat der, det var jo interessant. Hos Gyldendal lurte de på hvordan jeg kunne vite det, men de så jo at jeg hadde skrevet det før det skjedde. Boka var ikke kommet ut enda da hendelsen oppsto.
Avslutningen på «Ut av tiden» gjør oss veldig usikre. Blir det flere bøker med Foyn?
– Det er jo noe jeg har gjort med vilje, selvfølgelig, for at det skal være litt åpent. Jeg har ikke stoppet prosjektet, og hvis det blir sånn som jeg vil, så blir det flere bøker, kanskje med en litt annen vri. Vi får bare se, det kommer ann på hva jeg greier å få til.
I en av Gunnar Staalesens bøker, drar Varg Veum innom Foyn. Hvis det blir flere bøker, vil kanskje Foyn dra på gjenbesøk?
– Vi samarbeider litt. Vi har gjort det sånn i et par bøker, og så har vi en gang skrevet en krimnovelle sammen for et ukeblad. Da lot vi Veum og Foyn samarbeide.
Gunnar Staalesen er en forfatter som jeg setter veldig høyt. Vi har blitt venner i løpet av årene, og vi tenker likt når det gjelder krim.
Varg Veum er liksom Bergens-varianten, og Svend Foyn er varianten her nede på Østlandet. De er på et vis veldig like. Jeg kan ikke utelukke at Foyn drar på gjenbesøk i Bergen på et annet tidspunkt.
Tenker du det er lurt å lese bøkene dine i riktig rekkefølge, eller kan de leses frittstående?
– Jeg tror det er mange som leser dem litt hytt og pytt. De begynner kanskje på den siste, og så liker de den, og går tilbake på en tidligere bok. Det er klart at om man skal gjøre det litt skikkelig, så bør man nok begynne med den første og lese seg oppover. Da blir det lettere å forstå ting siden man følger historien til personene – men det er ikke nødvendig å følge rekkefølgen altså.
Hvordan finner du inspirasjon til alle historiene?
– Det er ikke så vanskelig. Det er nok av urimelighet her i verden. Det er jo det jeg ser etter. Jeg bruker selvfølgelig medier, og folk jeg kjenner som jobber med kriminalitet, og noen kriminelle som jeg etter hvert har fått kontakt med. Jeg leser også forskningsresultater. Siden jeg selv er en slags forsker, så er jeg jo vant til å bruke den type litteratur til å lese meg opp. I tillegg reiser jeg mye. Mange omtaler bøkene mine som "heimstad-litteratur", litteratur som foregår i Tønsberg, men det er egentlig feil, for nesten alle bøkene sprer seg utover i verden.
Alle stedene som jeg skriver om, der har jeg vært. Jeg kan ikke skrive om Buenos Aires, hvis jeg ikke har vært der. I den boka hvor en del av handlingen foregikk der, var jeg selvfølgelig på alle stedene. Jeg reiste dit for første gang som en del av researchen i boka. Og så har jeg skrevet en bok hvor en del av handlingen foregår i Tanzania, der bodde jeg i flere år. I forbindelse med researchen dro jeg dit igjen. Jeg har også vært mye i København, og bodd der i perioder.
Ligger det ting «mellom linjene» i bøkene, som du håper leserne får med seg?
– Hvis man skal si at det er en svakhet ved generell kriminallitteratur, så er det at man overforklarer. Det blir forklart så ned i detalj at man skulle tro leseren var komplett idiot. Man må legge opp et mønster som gjør at leserne engasjerer seg litt, og reflekterer over hva det betyr. Det er et slags ønskemål som jeg og mange andre har, at man kan skrive på en sånn måte at folk får forskjellig oppfatning av det de leser. Det er bra for litteraturen.
Har du historiene «i hodet» på forhånd, eller blir de til mens du skriver?
– De blir til etter hvert. Jeg har et tema som jeg har valgt, så prøver jeg å lese meg opp på det, tenke på det, diskutere det, så kommer idéene etter hvert som jeg skriver.
Skriver du på en ny bok nå?
– Ja, jeg gjør alltid det. Han nøler litt før han fortsetter, men det er ikke så enkelt å skrive en bok, skjønner du.
Kan du si noe om handlingen i den?
– Jeg kan si at det er noe som jeg har vært opptatt av veldig lenge, og som jeg har jobbet med som fagperson, nemlig justismord. Om det blir noe ut av det, får vi se.
Har du alltid med penn og notatblokk, om en idé skulle dukke opp?
– Jeg har som regel det med meg. Det hender jo at det dukker opp en idé, som jeg bare må passe på at jeg ikke glemmer. Oftest skriver jeg det direkte på mac’en.
Er du nervøs før boklansering?
– Nei, ikke nå lenger. Jeg har blitt mer erfaren, og har stort sett blitt pent behandlet med gode omtaler.
Jeg er ikke nervøs, men det hender at jeg har blitt litt misfornøyd hvis de skriver på en sånn måte at jeg lurer på om de i det hele tatt har lest boka. Det hender faktisk. Da tenker jeg at jaja, so what.. Det er ikke nødvendig å krangle med anmelderen. De får lov å gjøre det de vil.
Leser du alle omtaler du får?
– Nei, ikke systematisk, men jeg får dem tilsendt fra forlaget.
På hjemmesiden min, legger jeg ut det jeg kommer over. De som har lyst til å lese bøkene mine, kan gå inn der: janmehlum.no.
Hva med omtaler fra bokbloggere?
– Nå i det siste, har det blitt noen bokbloggere også. Det hender at jeg ser noen av dem. Det trenger ikke være positivt, men hvis det ser ut som om de kan noe om det de skriver, så prøver jeg å legge inn det også.
Hva liker du å koble av med på fritida?
– Jeg har barnebarn, som jeg hel-digvis har mye tid med. Så har jeg i mange år hatt seilbåt. I tillegg til hunder, har jeg faktisk også hatt hest. Det er ikke jeg som har ridd på den altså, men dattra mi.
Før løp jeg mye. Nå sykler jeg i steden. Det har ikke vært helt skadefritt, og jeg har gått på trynet noen ganger...
Jeg koser meg med å sykle, man kommer til så mange nye steder som man ikke har sett før, og legger merke til ting på en annen måte enn når du kjører bil. Jeg er veldig glad i sykler, og har flere enn du vil tro er sant.
Hva liker du selv å lese?
– Jeg leser så mye jeg orker, men jeg får ikke tid til å lese så mye som jeg vil når jeg er i skriveprosessen. Jeg leser ikke mye krim. En amerikansk forfatter som jeg er veldig begeistret for er Michael Connely. Det er gode krimbøker!
Ellers ser jeg på krimserier. Der får jeg også noen gode idéer.
Dessuten er det mange gode filmer på HBO. Det er bra altså! Det er veldig bra! Det slår det meste!
