Johanna Mo

Johanna Mo er en av forfatterne jeg møtte på Lahlumfestivalen, men dette intervjuet tok vi i forkant av festivalen.

Først, fortell litt om deg selv.

– Jeg bor i Stockholm sammen med min familie som består av mann og to barn

Har du alltid visst at du ville bli forfatter?

– Jeg har ønsket å bli forfatter helt siden jeg lærte å lese i syvårsalderen. Jeg var en stor lesehest da jeg var liten, og drømmeyrket var å finne på historier for andre.

Hvorfor akkurat krim?

– I starten var det ikke krim jeg skrev, men etter to bøker hadde jeg behov for å gjøre en endring, slik at jeg fikk tilbake skrivelysten. Da jeg begynte å skrive krim kjentes det som om jeg hadde ”kommet hjem”. Nå forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke begynte å skrive krim fra starten.

Jeg har alltid lest mye krim. Det er den perfekte sjangeren for meg. Det jeg vil skrive om er store temaer som skyld og sorg. Jeg liker historier som drar leseren inn i boka, og skaper et sug etter å lese videre.

Du er nå forfatter på fulltid. Hva jobbet du med tidligere?

– Jeg jobbet med andres bøker. Jeg har vært redaktør, kritiker, oversetter, korrektur-leser, foreleser og holdt skrivekurs.

Hva liker du å gjøre når du har fri?

– Jeg har ikke så mye fritid, men jeg liker å se på filmer og TV-serier, samt å lage mat. Jeg leser også mye, men akkurat det kjennes litt ut som en del av jobben.

Du har skrevet syv bøker før Ölandsserien. Er det også krim?

– Fem av dem er krim, mens to av dem er i en annen sjanger.

Hva handlet dem om?

– Før Ölandsserien skrev jeg om en politi som heter Helena Mobacke. Serien utspiller seg i de søndre forstadene til Stockholm, og har også en bakgrunnshistorie.

I den første boken, "Döden tänkte jag mig så", kommer Helena Mobacke tilbake til politijobben etter et års sykefravær. Sønnen hennes ble drept av en gjerningsmann som hun jaktet på. Serien handler om hvordan et tap påvirker et menneske. For å fungere som tidligere trenger Helena å å bygge seg opp igjen. Hun har nå blitt en helt annen enn hun var tidligere.

I Ölandsserien blir vi kjent med Hanna Duncker. Fortell om henne.

– Hanna Duncker er en ganske privat person, men som politi er hun veldig ordentlig og empatisk. Hun vokste opp på Öland, og uken før hun ble ferdig med videregående ble faren hennes pågrepet for drap. Hanna flyttet da til Stockholm og ble politi.

Der hvor den første boken i serien, "Nattsangeren" begynner, har hun nylig flyttet tilbake til øya, og skal begynne å jobbe hos politiet i Kalmar. Etter farens død rydder hun ut av barndomshjemmet, og da innser hun hvor mye hun har savnet Öland. Hun kjenner også på at hun må ta innover seg det som hendte med faren.

Er Hanna inspirert av noen du kjenner?

– Nei, det vil jeg ikke si. Hun dukket opp av seg selv da jeg begynte å skrive. Jeg ville skrive om hvordan det er å være i nær relasjon med noen som har begått et grovt lovbrudd.

Som inspirasjon brukte jeg en virkelig hendelse. Da jeg var femten år, ble tre unge gutter fra Kalmar tatt for å være innblandet i et drap. En av dem var kjæresten til søsteren min. Det førte til at vi unngikk hans familie. Den hendelsen har påvirket meg veldig, og ut fra det kom ønsket om å skrive om kriminalitet.

Jeg er interessert i mennesker, og hvordan lovbrudd påvirker dem – de som utfører disse, de som blir utsatt og menneskene som skal nøste opp i saken.

Hvorfor har du lagt handlingen til Öland?

– Jeg er født og oppvokst i Kalmar, på fastlandet, men mine besteforeldre på farssiden hadde en gård på Öland. Der tilbrakte jeg mye av min barndom. Miljøet der har gitt meg mange fine minner, og derfor valgte jeg å legge handlingen dit. For meg blir miljøet en motvekt til det mørke. Med tanke på at jeg jeg henter inspirasjon fra en virkelig sak med kobling til Kalmar, var det vanskelig å plassere handlingen i Stockholm.

Johanna Mo sammen med bokblogger Hilde Sæther

Din nyeste bok, "Mittlandet" har nettopp blitt sluppet hos Aschehoug. Hva handler den om.

– I "Mittlandet" finner man et skjelett i Mittlandsskogen. Det viser seg å tilhøre Mikael Fransson som forsvant ved skoleavslutningen. Denne gangen er det altså en gammel sak som Hanna Duncker og hennes kollegaer skal etterforske. Samtidig fortsetter historien om Hanna Duncker og faren hennes. I "Mittlandet" får leseren vite mye mer om hva som hendte da faren ble dømt for drap.

Neste bok heter "Darrgrässet" på svensk. Har du hele livet til Hanna i hodet allerede?

– I Sverige kommer "Darrgrässet" ut til sommeren. Helt fra starten har jeg hatt et bilde av hva som skal skje i historien om Hanna og faren, men også i Hannas privatliv. Det bildet har endret seg litt mens jeg skrev, men ikke veldig mye. Jeg vet hvor i livet Hanna kommer til å være når serien er slutt.

Kan du røpe noe av handlingen i den nye boka?

– "Darrgrässet" handler om en seniorforening med det navnet, og her flytter jeg meg litt lenger nord på Öland, til Borgholm. Saken som skal etterforskes er en eldre person som blir funnet død i leiligheten sin. I Darrgräset blir vi også med i en rettssak som er koblet til drapet som faren til Hanna ble dømt for.

Hvor mange bøker tenker du at det skal bli totalt i serien?

– Det skal bli fem bøker i serien.

Hvilke tilbakemeldinger får du fra leserne?

– Oftest handler tilbakemeldingene om om miljøet, at de liker å lese bøker som utspiller seg på Öland.

Hvilken annen forfatters bok har påvirket din skriving og forfatterskap mest?

– Det et vanskelig spørsmål siden det er så mange forfattere som har påvirket meg. Jeg vokste opp med Agatha Christie og Stephen King. Nå for tiden blir jeg mest inspirert av andre svenske krimforfattere.

Mine favoritter er Arne Dahl, Camilla Grebe, Christoffer Carlsson og Ninni Schulmann. Noen norske favoritter er Sven Petter Næss og Samuel Bjørk, men jeg har ikke full kontroll på alle norske krimforfattere.

Hva slags bøker liker du selv å lese?

– Jeg er altetende når jeg leser. Selvfølgelig blir det mye krim, men jeg leser en del annet også. Den eneste sjangeren jeg sjelden leser er feelgood og romantikk.

Hva slags bøker får deg til å le?

– Den siste boken som fikk meg til å le var "Skriften i vattnet" av Johan Ajvide Lindqvist. Humor er vanskelig. Dette er jo en krimbok, men jeg synes at syntes at selvdistanseringen i boken var veldig underholdende.

Hva slags bøker får deg til å gråte?

– Det er få bøker som får meg til å gråte. Jeg kan bare komme på to – Steve Sem-Sandbergs "De fattiga i Lodz", som jeg var redaktør for, og Sara Gordans "Natten".

Noe du vil si avslutningsvis?

– Ölandsserien var mitt internasjonale gjennombrudd, og jeg er spesielt glad for at de ble utgitt på norsk. Jeg har en bror som bor utenfor Oslo, og nå slipper min svigerinne slite seg gjennom bøkene på svensk. Dessuten har jeg jo et norsk etternavn.